Det var kullmiler overalt i Bærumsmarka i den tiden masovnene på Bærums Verk og Fossum var i drift.

I milene brant man trestokker med lite oksygentilførsel slik at man fikk kull, trekull.
Malmen man la inn i masovnen på jernverket var en sammensetning av jern og oksygen. Når man blandet malmen med brennende trekull, tok kullet til seg oksygen fra malmen, og man fikk igjen rent jern. Når masovnen gikk for fullt, skal det ha kommet flere lass med trekull til jernverket hver time!
Der kullmilene lå, ser vi i dag små flate sletter, kølabonner (kølabånner), der man kan grave litt og finne svart jord med kullrester.

Det var en stor kunst å bygge og brenne en mile. Se bildene ovenfor. Trærne ble ofte hogget tidlig på sommeren, tørket og kjørt til mila utpå høsten. Stokkene skulle være en arms tykkelse. Man kunne bruke alle slags tresorter. Så ble mila tent. Tidspunktene for hugging og tenning kunne variere en del.
Martin Trulsrud fra Lommedalen bygget milene slik: Først måtte man finne et egnet flatt område, gjerne litt sandholdig, der man skrapte bort joda. Man måtte være sikker på at det var vann i nærheten. Så ble trestokker satt opp i en kjegle. diameteren nederst kunne være 10 meter. En kraftig stokk i midte het "kongen". Ytterst ble det lagt et 10 cm tykt lag med granbar og så et lag med jord. Tykkelsen på jordlaget var avgjørende for hvor lang tid det tok å brenne mila og for kvaliteten av kullet. Små åpninger i sidene skulle sørge for trekk. Men det måtte ikke komme for mye luft til, da ville stokkene brenne helt opp uten å bli til trekull. I toppen var det en åpning, og gjennom den tente man på mila. Man lagde et stort bål oppå mila, og lot dette brenne til det ble masse glør. Glørne ble så rakt ned i åpningen.
Etter 2−3 uker (tiden kunne variere en del) var veden i mila forkullet. Da slo de på vann, tok ut kullet og kjørte dette til jernverkene.
Det var en vanskelig jobb å passe mila slik at den ikke slukket, men samtidig ikke begynte å brenne for raskt slik at hele mila brant opp. Man måtte ha vann tilgjengelig som man kunne helle på underveis. Det var gjerne en kvinne de kalte "vassmærr" som hadde jobben med vannbæring. Det hendte man måtte smelte snø for å få nok vann om vinteren.
Ved å regulere tykkelsen av jordlaget kunne de sørge for at mila brant like raskt på alle sidene. Under vedlikeholdsarbeidet måtte man av og til gå oppå mila mens mila brant, med fare for å falle nedi.

Noen måtte hele tiden oppholdt seg ved mila for å passe den. De lagde seg primitive hytter som de dekket med torv. De lagde gulv av granbar og jord og bygget en enkel peis.

Arbeidsregnskapet så slik ut:
4 dager ble brukt til å reise mila. 6 mann var i arbeid med 4 hester.
2 dager ble brukt til å legge på granbar og jord.
Brenningen tok 2-3 uker. Noen måtte hele tiden være til stede.
Rivning av mila tok 2 dager, og da var 4 mann i arbeid.
Til slutt var det kjøring av kull til jernverket.

En mile, slik den er beskrevet ovenfor, ble bygget av 10−11 storfavner ved og ga 7-800 tønner kull. En storfavn var 10 kubikkmeter.

Trekullbrenningen foregikk for det meste inne på skogen. Men på gården Trulsrud kom det noe senere en trekullmile i stål, der man kunne brenne ved til kull med mer kontrollert lufttilførsel. Det var Martin Trulsrud (1881−1970) som tok patent på mila. Det ble produsert ca. 300 slike ved Strømmen verksted. Stålmila ble solgt til blant annet Ringnes bryggeri som benyttet kull i generatorer som ble brukt på lastebilene under andre verdenskrig. I nærheten av Nedre Trulsrud gård ligger en veistubb som heter "Stålmila". Se detaljkart

Yngvar Hauge skriver i Bærums verks historie: "Kullbrennerne var allment kjent for å være et løst og omflakkende folk; de holdt til i barhytter og jordgammer inne på skogen, levde med førkjer, sloss med finner og skoggangsfolk (folk som var dømt til å oppholde seg på skogen), og tok gjerne det de trengte der de fant det". Dette var et rykte kullbrennerne hadde, alle var neppe slik.

Oversikt over kullmilene i leveringsområdene til Bærums Verk, Hakadals Verk, Fossum Jernverk, Stangjernshammeren og Dikemark Verk finnes på:
http://vibrog.github.io/kullmiler/
Oversikt over alle bonnene i marka finner man også på følgende måte:
Klikk på denne lenken: Bærumskart. Nå kommer man til et kart. Klikk på "Kartlag" øverst til venstre. Fjern haken som står ved "Grunnkart" på høyre side ved å klikke på haken. Sett hake ved "Kulturminnevern" ved å klikke i firkanten her. Klikk på pila foran "Kulturminnevern". Nå merker man "Nyere tids kulturminner" ved å klikke i "øyet" til høyre. Man bør forstørre kartet mye ved å klikke på "+" nede til høyre. Klikk på de små oransje firkantene som nå dukker opp på kartet. Da vil man til høyre se informasjon om kølabonnene. Man forflytter seg til ulike områder ved å holde venstre museknapp nede og "dra" i kartet, eller ved å "dra" med fingeren på skjermen. Se eksempel på det man ser nederst på siden.

Her er noen av kullmilene man kan finne rester etter i området nord for Fossum:

Mila i veikrysset øst for Østernvann
300 m øst for Østernvann, der det i dag er et veikryss, lå det tidligere en kullmile som leverte trekull til Fossum jernverk. Det er lett å se at det er kullholdig jord i kanten av veien. Se detaljkart og bilde ovenfor.

Den grønne bånn
En annen kullmile som leverte trekull til Fossum jernverk var den som vi i dag ser rester etter i løypekrysset rett nord for Østernvann. Stedet kalles Den grønne bånn. Se detaljkart og bilde ovenfor.

Milene ved Bogstadvannet
På området hvor tømmerlageret for Fossum bruk lå, lå det flere kullmiler i jernverkstiden. Her var det nærmest indutriell produksjon av trekull. Området ble bare kalt Milene. Trestokkene som skulle bli til trekull ble fløtet ned Sørkedalsvassdraget. Se kart.

Johannebånn
Johannebonn, også kalt Søthøla og Søtholet, er en kølabånn som ligger vest for Triungsvann. Navnet kan komme av at hun som bar vann til kullmila het Johanne. Se detaljkart.

Historien nedenfor fortelles om dette stedet i boka Natur og kulturminner i Bærumsmarka:
"Milebrennera hadde bare en åpen barskut døm hvilte og sov i, og en vinterdag med snø og kulde vart vass-mærra gjennomblaut a vass-søl og snø, så om kvelden da dom sku roa si, holt'a på å fryse ihæl. Nå må det sies som sant er, at det var fysst i 1890-åra at kvinnfolka bynte med bukse under stakken, så sånt no hadde itte denne "mærra" heller. Men kara måtte rive a' a stakken med makt og henge'n bort te stokkelden fremføre skuten tel tørk, og så la dom jenta mellom si te oppvarming og tørk. Dom redde livet te jenta på den måten. Sea har det hett Søthøla der".

Kilder:
Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka. Gyldendal Norsk Forlag

Larsen, Jan Martin. (1994). Kølabrenning, viktig næringsvei i 250 år. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 34

Olsen, John H. (2006), Lommedalen, mangfoldets bygd. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 46

Hauge, Yngvar. (1953). Bærums verks historie. H. Aschehoug & Co

Christensen. Trygve. (1955). Ankerveien − Greveveien – Krokskogveien. J.W. Cappelens Forlag A.S

Nilsen, Karl (redaktør). (1986). Vest for byen 6. Asker og Bærum historielag. Artikkel av Martin Trulsrud om Trekullbrenning i gammel og ny tid

Christensen. Trygve. (1996). Natur og kulturminner i Bærumsmarka. Eget forlag